Hvordan A-laget åpner dører til fellesskapet

Elever fra Dissimilis og VTA-(varig tilrettelagt arbeid)-bedriften Smiløkka, har gjennom ukentlige redaksjonsmøter, grundige forberedelser og intervjuer med kjente norske profiler vist hva som skjer når stemmene vi vanligvis ikke hører, får slippe til. Serien utfordrer ikke bare forestillingene våre om hva en reporter kan være, men også hvordan vi som samfunn skaper – eller begrenser – muligheter for deltakelse.

Premieren på A-laget markerer noe mer enn starten på en ny NRK-serie. Gjennom denne satsingen, som setter personer med normbrytende funksjonsvariasjoner i rollen som reportere, får vi en sjelden mulighet til å stoppe opp og spørre: Hvem er det egentlig som får lov til å definere normene og hva som gir oss vår tilhørighet?

Gapet mellom idealer og praksis

I Norge liker vi å se oss selv som et foregangsland for likestilling og inkludering. Likevel viser statistikken et annet bilde. Ifølge SSB er sysselsettingsgraden blant personer med funksjonsnedsettelser bare 44 %, sammenlignet med 73 % i den øvrige befolkningen. I tillegg rapporterer Bufdir at mange opplever systematisk diskriminering og utenforskap – både i arbeidslivet og i samfunnet ellers.

Dette er ikke bare en utfordring for arbeidsmarkedet, men for hele samfunnsstrukturen. Når en tredel av befolkningen rapporterer om manglende tilgjengelighet og diskriminering , avslører det noe grunnleggende om hvordan vi prioriterer.

Norge har ratifisert FNs CRPD-konvensjon, som skal sikre like muligheter for personer med funksjonsnedsettelser. Men uten at konvensjonen er en del av norsk lov, forblir gapet mellom idealer og praksis tydelig.

Kunst som demokratisk arena

Kunst og kultur har alltid vært et sted hvor samfunnets normer utfordres og nye ideer prøves ut. Fra feministiske teaterscener på 70-tallet til moderne gatekunst som tar opp klimakamp, har kunsten en unik evne til å skape rom for både samfunnskritikk og fellesskap.

Men tilgangen til disse rommene er ikke gitt.

Universell utforming av kunst- og kulturarenaer er fortsatt langt fra virkelighet i Norge. Barrierene er både praktiske og holdningsbaserte. Mange scener og kulturhus er fysisk utilgjengelige, men kunstnere med funksjonsnedsettelser møter også holdninger som antyder at deres bidrag først og fremst verdsettes for sin “inkluderende verdi” – ikke for den kunstneriske kvaliteten.

En rapport fra Kulturdirektoratet, Tilgjengelige kunstnerskap, viser at kunstnere med funksjonsnedsettelser ofte mangler tilgang til ressurser, nettverk og støtteordninger. Dette går utover mangfoldet i kunsten selv. Når vi mister historier og perspektiver fra scenen, mister vi også noe av bredden i hvordan vi forstår verden. Dette er derfor ikke bare et personlig tap for enkeltutøvere, men et kollektivt tap for hele samfunnet. Når mangfoldet blant dem som skaper kunsten svekkes, mister vi også bredden i de fortellingene som former vårt kulturelle fellesskap.

For Dissimilis-elevene i A-laget handler det ikke bare om å få en mikrofon. Det handler om å eie scenen, om å si: “Jeg har noe viktig å dele.”

Prosjekter som A-laget demonstrerer hvordan ulike plattformer, kan åpne opp rom for ulike stemmer. Når forskjellige mennesker får tilgang til mikrofonen, kameraet eller pennen, kan det bidra til å utfordre fordommer og flytte samfunnets grenser for hva vi anser som “normalt” og “mulig”. Hva betyr det for en tenåring med Downs syndrom å se en reporter på A-laget snakke selvsikkert på skjermen? Hva skjer når noen som ligner deg, endelig er den som stiller spørsmålene?

Selv om A-laget ikke nødvendigvis faller innenfor kunstens domene, viser prosjektet hvordan kreative metoder – som historiefortelling, journalistikk og personlig uttrykk – kan styrke marginaliserte grupper. Det handler om å fordele makt til dem som vanligvis står utenfor, ved å la dem eie historiene som definerer dem. Dette er essensielt i arbeidet med å fremme likestilling og inkludering, fordi synlighet skaper en bro til forståelse og endring.

På tide med reel forandring

Hvis vi skal ta Norges inkluderingsambisjoner på alvor, krever det mer enn bare gode intensjoner. Det krever handling: politiske tiltak, endring av holdninger, og ikke minst en åpenhet for å se verdien av mangfold – både i kunsten og ellers i samfunnet.

Når A-laget får oss til å le, tenke og reflektere, minner den oss på dette: Å være en del av fellesskapet betyr ikke bare at du skal ha rett til å være der, men at du også skal ha muligheten til å bidra aktivt.

Kilder:

1.               Statistisk sentralbyrå (SSB):

https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/artikler/en-av-fem-opplever-diskriminering

2.               Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet):

https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Nedsatt_funksjonsevne/

3.               Kulturdirektoratet (rapport: tilgjengelige kunstnerskap)

https://www.kulturdirektoratet.no/web/guest/vis-publikasjon/-/tilgjengelige-kunstnerskap-